Homøopati

From Farmasihistorie
Jump to navigation Jump to search

Homøopati (gr. homoio + pathia, lignende + sykdom; «lignende helbreder lignende») er en alternativ medisinsk behandlingsmetode utviklet av den tyske lege og farmasøyt Samuel Friedrich Christian Hahnemann (1755–1843).

Homøopatisk behandling bygger på prinsippet om at likt behandler likt. Behandlingen baserer seg på å gi den syke ekstremt uttynnede preparater som i ikke uttynnede doser ville gi samme symptomer hos en frisk. Tilhengerne av homøopati mener at styrken økes dess mer preparatet uttynnes og ofte tynnes preparatet ut i så stor grad at det opprinnelige virkemiddelet ikke lenger er til stede.

I følge moderne medisin mangler homøopati påviselig medisinsk virkning og studier tyder på at eventuelle effekter som pasientene føler er et resultat av placebo-effekten.

I følge homøopatien kan man behandle både kroniske og akutte, psykiske og fysiske sykdommer. Det skal kunne brukes til forebyggende arbeide ved å styrke immunapparatet, og skal ved riktig bruk være uten bivirkninger.


Potensering

De 13 første årene etter å ha postulert likhetsloven, brukte Hahnemann legemidler i vanlig form, men valgt ut i fra likhetsloven. Han levde i en tid der arsenikk og kvikksølv var vanlige medisiner og han så at dette ga negative bivirkninger. Han hevdet deretter at fortynning av stoffene gjorde at effekten ble borte, men når han fortynnet i serier og ristet kraftig mellom hver, hevdet han at effekten ikke bare fortsatte, men ble kraftigere. Denne metoden kalte han potensering.

Fortynningen av legemidlene skjer etter bestemte prinsipper. Dersom utgangsstoffet fortynnes 1:10, kalles det desimalpotenser (D), mens fortynninger 1:100 kalles centesimalpotenser (C). Mellom hver fortynning rystes oppløsningen 100 ganger. Fortynningsgraden oppgis som f.eks. D30 = (10–30) eller C200 = (100–200). Vitenskapen har en grense på D24 eller C12, dvs. Avogadros tall, hvor det ikke ansees som sannsynlig å finne et eneste gjenværende molekyl tilbake. Likevel hevder homøopatene at potensering er noe annet enn fortynning, og at de kan legge frem forskning som viser effekt på planter, dyr og mennesker. Gjennom tidene har homøopatene hatt flere forklaringsmodeller, fra mer esoteriske til kvantefysiske, men ingen har blitt vitenskapelig bevist eller dokumentert.

Det finnes ingen aksepterte forklaringsmekanismer i naturvitenskapen på at høyere fortynning, dvs. lavere konsentrasjon av stoffet innebærer større farmakologisk virkning, eller at «fortynnelsesprosessen» oppnår en «potensering» av preparatet, tvert i mot anser naturvitenskapen homøopati som en pseudovitenskap på linje med alkymi og astrologi.

Homøopatens virke

En vanlig homøopat møter i praksis alle typer pasienter, det kan være eksem, hudlidelser, allergier, fordøyelsesproblemer, influensa, tretthet, appetittmangel, hodepine, søvnproblemer, luftveisinfeksjoner, urinveisinfeksjoner, ledd- og muskelsmerter, infertilitet, menstrasjonsplager, impotens, svimmelhet og angst og depresjoner og mye annet. Homøopater behandler nedsatt funksjon i ellers naturlige prosesser og organsystemer, fysiske traumer og kirurgiske inngrep. De hevder de kan behandle både mennesker og dyr i alle aldersgrupper, ved nesten alle sykdommer, skader og plager.

Utdannelse

Det finne i dag to norske skoler hvor utdannelsen kvalifiserer til medlemskap i Norske Homeopaters Landsforbund, NHL. Norsk Akademi for Naturmedisin, NAN (1975) og Skandinavisk institutt for Homeopati, SIKH (1987).

Ettersom effekten av homøopati ikke er vitenskapelig dokumentert, er dog tittelen "homøopat" ikke juridisk beskyttet. Hvem som helst kan derfor, med loven i hånd, kalle seg og praktisere som "homøopat".

Eksterne lenker

Commons
Wikimedia Commons har multimedia relatert til