Brannen på Svaneapoteket lørdag 26. juli 1969

Brannen på Svaneapoteket lørdag 26. juli 1969 startet etter en eksplosjon i dispenseringsrommet på Svaneapoteket i Bergen i andre etasje fra apotekets gårdsplass. Ulykken skjedde da innholdet fra en 10-liters jodbensinbeholder forårsaket eksplosjon. 8 personer ble innlagt på sykehus og tre av dem var kraftig forbrent. En niende skadet kunne sendes hjem etter behandling på legevakten. Brannen ble raskt brakt under kontroll.

Slik så det ut etter ulykken
Foto: BT

Defekturen etter brannen
Foto: BT

Hendelsen

Lufttrykket ved eksplosjonen var så kraftig at det forplantet seg gjennom korridorene og ned i første etasje. Defekturen og tilstøtende sterilrom ble totalskadet. Vinduene ut mot gårdsplassen ble sprengt i stykker av trykket og flammene sto meterhøyt ut av vinduene i de første minuttene etter at eksplosjonen oppsto. Alle de som var i de to rommene det gikk verst ut over kom seg ut ved egen hjelp, eller ved hjelp av kollegaer.

10-litersflasken med jodbensin som eksploderte var gått i stykker, slik at innholdet fløt ned på gulvet. Tre damer var i ferd med å tørke opp jodbensin fra gulvet da eksplosjonen skjedde.

Muligens var det en gnist fra en elektrisk motor i en vaskemaskin eller statisk elektrisitet som antente dampen som var i rommet.

Tre av de skadde fikk et lengre sykehusopphold. Astrid Kroken døde da det støtte til komplikasjoner.

• Etter brannen
• 
  
  Foto: Ørnulf Ødegaard
• 
  
  Foto: Ørnulf Ødegaard
• 
  
  Foto: Ørnulf Ødegaard

Beretninger

Flere av de som opplevde dette har skrevet sine historier. Vi har samlet dem her med deres egne ord.

Bendte Larsen Foto: Nina Aldin Thune Cand. Pharm Bendte Larsens erindringer og tanker Den dramatiske formiddagen Jeg, Bendte Larsen, var avdelingsleder på Sterilavdelingen i 2. etasje på Svaneapoteket. Det var lørdag formiddag og vi var i gang med dagens arbeid. Bl. a. hadde vi satt en vaskemaskinen i gang med å vaske gummikorker til lukking av infusjonsflasker. Vaskemaskinen sto i Defekturen. Defekturen lå i lokalet vegg i vegg med Sterilavdelingen. Denne lørdagen ble det her blant annet fylt jodbensin, som var framstillet i Svaneapotekets laboratorium. Jodbensinen ble fylt fra en 10 liter glassflaske til små 10 /20ml flasker. Jodbensin ble brukt til å fjerne plasterrester. På et tidspunkt mistet en av apotekassistentene 10 liter-flasken, den gikk i stykker og 10 liter jodbensin fløt ut over gulvet i Defekturen. Da jeg hørte uroen i Defekturen gikk jeg ut for å se hva som skjede. Her var de ved å tørke jodbensin opp fra gulvet. Jeg ga meg til å hjelpe med det. Nede fra vaskeriet kom også en dame opp for å hjelpe med å tørke opp. Plutselig sa det "wuf" og jodbensinen på gulvet ble antent og jeg ble slengt inn under et bord. Jeg kom meg på benene og løp ut gjennom lunsjrommet, klappet kroppen igjennom for å sikre meg at det ikke var ild i meg og løp så ned trappen, ut gjennom vaskeriet og ut på gårdsplassen mot Tårnplass. Her sto folk fra de andre firmaer som hadde kontorer i bygningen og så opp mot flammene fra 2. etasje i Svaneapoteket. Jeg spurte en av dem om han kunne kjøre meg til Legevakten. Det gjorde han. På Legevakten sa jeg at det sikkert kom flere, fordi vi var flere som var i lokalene i 2. etasje. Etter de formelle prosedyrer med navn, fødselsnummer, pårørende osv fikk jeg en morfininjeksjon og en lapp i hånden, hvor det sto hva de hadde injisert og så ble jeg kjørt i ambulanse med blålys til Brannskadeavdelingen på Betanien (denne var administrativt underlagt Haukeland Sykehus). Ikke lenge etter kom flere som var skadet til avdelingen på Betanien. Vi ble undersøkt bl. a. om synet var skadet. Det var det heldigvis ikke på noen av oss. Da dagen var omme var vi, så vidt jeg husker, tre fra Svaneapoteket som var innlagt på Brannskadeavdelingen på Betanien. Det var en fra Vaskeriet, en fra Defekturen og jeg fra Sterilavdelingen. Hva som var årsaken til eksplosjonen og antennelsen av bensinen er så vidt jeg vet aldri blitt oppklart. Denne lørdagen var det over 30 grader og en teori er at en gnist fra vaskemaskinens rotor kan ha antent bensindampen. Det kan også på den varme dagen ha oppstått en blanding av bensindamp og luft som har vært eksplosiv. Hva burde vi ha gjort da flasken med jodbensin gikk i gulvet ? Da jeg var den som skulle vite best hva vi skulle ha gjort i den oppståtte situasjon (jeg er som skrevet farmasøyt) spurte jeg i ettertid hva vi skulle ha gjort – svaret var at vi skulle ha lukket dører og vinduer om vi kunne og så ha forlatt lokalene omgående. Endring av lover om håndtering av ildsfarlige væsker Dette uhellet førte til at det ble forbudt å dispensere bensin og jodbensin utenfor spesielt innrettede lokaler. Resultatet ble at Jodbensin etter dette kun ble levert fra Den norske Eterfabrikk. Vi tre som ble langtidspasienter To av oss lå på Betanien i 8-9 måneder, den tredje (fra Vaskeriet døde etter noen måneder. Vi to andre ble orientert om at hun hadde annen sykdom som var årsak til at hun ikke overlevde – brannskaden alene ville ikke ha ført til dødsfallet. Vi lå på samme rom alle 3/2 under oppholdet. Det føltes godt og betryggende. Men det var lange dager og humøret var svingende. Betanien lå den gangen like utenfor Statsporten. Det var et gammelt sykehus med lite hjelpemidler for personalet, MEN et utrolig miljø å være langtidspasient i. Sykepleierne var fantastiske de gjorde hva de kunne for at vi skulle ha det så godt som mulig – handlet for oss når de var på byen og vasket hår på oss osv. Fra Svaneapoteket gjorde de hva de kunne for å gi dagene våre innhold: Vi fikk fjernsyn på rommet, vi fikk jevnlig et glass rødvin til middagen og vi fikk tallrike besøk av mange av våre arbeids-kammerater. Mange venner var også flinke til å besøke oss. Det er slik som huskes i ettertid. Små klipp fra mine tanker der jeg lå i sengen Jeg husker jeg etter noen måneder lå og tenkte: «Bare jeg snart kan få kjøre en tur med buss linje 2 igjen.» (den går fra Nattland til byen og er konstant overfylt). Så selv om jeg innerst inne hatet å kjøre med den bussen – så var det et stort ønske hos meg der i sengen på Betanien. Man blir ganske konstruktiv når man ligger til sengs hele dagen i over et halv år og ikke kan gå eller stå på benene. I en periode fikk jeg til og med beskjed på å ligge på magen i noen uker for at sårene på baksiden av benene skulle få luft og gro fortere. Da lærte jeg meg å se TV med et speil og bøye ryggen så meget at jeg kunne ligge å strikke. I behandlingen brukte de også den sterile 5% Saltvanns oppløsning som jeg selv har vært med å framstille utallige ganger på Sterilavdelingen på Svaneapoteket. Den brukes den dag i dag til omslag på sår for å løse opp dødt vev. Det svier skikkelig når den legges på og der jeg lå i sengen forsverget jeg at jeg aldri skulle framstille denne væske igjen. Behandlingen på Betanien Behandlingen bestod i smertebehandling, å holde sårene rene ved å bade oss i badekar, å plukke skorper av sårene så de ikke snurpet seg sammen og transplantasjon av hud til de største sårene. Badingen av oss i badekar var en besværlig prosedyre for sykepleierne, for vi kunne ikke stå på benene, slik at de måtte – to sykepleiere - løfte oss ut av sengen i et laken, over på en båre, kjøre oss inn på badet og så løfte oss opp i badekaret – her plukket de skorpene av sårene for at disse skulle gro – ikke bare snurpe seg sammen. Jeg fikk 3 transplantasjoner av hud fra magen, til benene der hvor sårene var for store til at de kunne hele av seg selv. Jeg husker jeg så fram til når vi skulle få transplantasjoner av hud for da ble benene bandasjert etterpå og det var godt. For når jeg ikke hadde bandasje på benene hang sårene fast i lakenet hver gang jeg ville løfte benene fra lakenet eller snu meg. Det var egentlig dette med at sårene hang fast som var de største smertene under oppholdet– folk tenker på brannskade og smerter fra forbrenningen, men det husker jeg ikke i det hele tatt – antakelig har vi fått morfin i passelig dose og tid. Legene var også meget beviste med å få meg i arbeide igjen så snart mulig i lokalene på Svaneapoteket. Det er jeg meget takknemlig for - jeg har aldri hatt problem med å gå inn der etter branden. Hjemme i Danmark fra jul 1969 til påske 1970. Første gang jeg var ute av lokalene på Betanien var 21. desember 69 – altså hadde jeg oppholdt meg nær 5 måneder i samme hus og stort sett i samme seng, så det var dårlig blodsirkulasjon i benene og anklene var stivnet, slik at det var ondt og vanskelig å stå på benene. 21. desember kom en av mine søstre her opp for at få meg hjem til Danmark til jul – hun hadde vært her en gang tidligere. Det hadde vært samtaler med sykehus og flyselskap om hvordan man kunne få meg til min familie i Danmark i julen. Jeg ønsket å ligge under flyturen, men legene på Betanien ga beskjed om, at hvis jeg ikke kunne sitte under flyturen ble det ingen Danmarkstur – det ble ikke snakk om å få dekket syketransport, hvis jeg ikke var så frisk at jeg kunne sitte kunne jeg ikke få permisjon. Så da tok min søster og jeg sjanse på at jeg klarte å sitte – problemet var at det var ondt å sitte med benene nedad. Turen gikk fint ved hjelp av rullestol på flyplassene. Jeg var hjemme fram til påske. Jeg hadde trimsykkel hjemme for å få litt bevegelse og jeg gikk også etterhvert litt rundt, men det var sne og is ute. Min fulle lønn sendte Svaneapoteket hjem til meg i Danmark. På Betanien vurderte de at jeg ville komme meg fortere utenfor sykehuset og det var nok helt rett for jeg hadde mistet matlysten og hadde tatt meget av i vekt. Etter påske 1970 reiste jeg tilbake til Bergen for kontroll på Betanien 3. april 1970. Innen jeg reiste hjemmefra sa jeg til mor: «Jeg kommer tilbake for jeg klarer jo ikke å gå på arbeide likevel». På konsultasjonen (hos dr. Johnsen) 3. april gjentok jeg det jeg hadde sagt til mor. Dr. Johnsen spurtet: «Hvorfor kan du ikke gå på arbeide?» Jeg forklarte at jeg ikke kunne gå ute. Og så fikk jeg høre planen som apoteker Rørhus, Johnsen og flere andre hadde lagt: Jeg skulle på arbeide på Svaneapoteket fra kl. 9 – 12 hver dag. Her kunne jeg ta mot telefonresepter og gjøre annet sittende arbeide. Apotekets varebil skulle hente og bringe meg fra Skjold i Fana ( hvor jeg hadde min leilighet). Denne ordning er jeg i ettertid meget takknemlig for – den var bestemt for at jeg ikke skulle få en fobi for å gå inn i Svaneapoteket og det har virket – jeg har aldri kvitt meg for å gå inn på Svaneapoteket og lokalene 2. etasje. Bergen 22. april 2019 Bendte Larsen

Gunnar Søviks erindringer Jeg husker godt den dagen, enda det snart er 50 år siden. Hver gang jeg hører et høyt smell fra en dør som slås igjen f. eks. skvetter jeg til. Det eer nok senvirkninger av eksplosjonen på Svaneapoteket. Jeg oppholdt meg i første etasje og sprang opp til andre der det brant. Etter det jeg husker, var det ingen som omkom av eksplosjonen. Men flere hadde fått alvorlige forbrenninger og ble tatt med til sykehus. Brannvesenet kom etter kort tid og fikk kontroll på brannen. Jeg fikk i oppdrag å gå opp i etasjene over apoteket for å varsle alle om at det brant i apoteket og alle måtte ut av huset. Til å begynne med visste vi ikke omfanget av brannen. Jeg husker at jeg besøkte noen av de som ble innlagt på sykehuset med brannskader. Dessverre var det en av de skadde som ikke overlevde. Eksplosjonen og brannen førte til at det ble innført nye forskrifter for arbeid med brannfarlige væsker på apotek. Spesielt dispensering på små enheter ble det slutt på. Det var vel Den norske eterfabrikk som fikk tildelt denne oppgaven. En annen følge var oppmerksomhet på arbeidstøyet. Det ble slutt på å benytte brennbare stoffer som nylon o.l. Molde 25. januar 2019 Gunnar Søvik

Britt Palnir Nagelgaard Foto: Farmatid Svaneapoteket, Bergen, fast vaktapotek i Bergen fra 1969 Fast vaktapotek i Bergen ble etablert i 1969 etter initiativ fra apoteker Erling Rørhus, etter mønster fra det faste vaktapoteket i Oslo. Etableringen innebar en betydelig lettelse for byens apotekere som hittil hadde hatt ordning med en ukes vakt hver sjette uke. Med svært lav farmasøytbemanning på byens apotek var dette en meget belastende ordning for alle deltakende. Det ble ansatt eget vaktpersonale: 6 farmasøyter og 6 apotekteknikere som gikk i 6- delt/3-delt ordning. Svaneapoteket, 26. juli, 1969, med svært høy sommertemperatur, ca 30C. Mine minner fra den dagen og tiden etter – Britt Nagelgaard Jeg hadde byttet lørdagsvakt med en kollega, og i stedet for å ha 24-timers lørdags-/søndagsvakt avtalte vi vaktskifte kl 09 søndag morgen. Lørdag formiddag sto radioen med nyheter på hjemme. Kl 12 ble det opplyst om eksplosjon på Svaneapoteket med flere skadde personer. Da var det stort sett å komme seg avgårde hjemmefra selv om vakten skulle starte først kl 15. Synet som møtte meg i døren til apoteket var ganske ubeskrivelig. Pga sommervarmen hadde apotekets inngangsdører (2 dører med midtstolpe) stått åpne, så disse var uskadde. Apoteklokalet, ekspedisjonslokalet med skranken, «orglet» med tilliggende faciliteter samt resepturen var stort sett like hele, men en del ting hadde forflyttet seg på hyllene etter lufttrykket som hadde spredt seg fra etasjen over. Men alt i lokalene var helt nedsotet. Stort sett var det kjelleren som fremsto med et relativt «vanlig» utseende. Da det verste sjokket hadde lagt seg for meg, var det én ting å ta fatt på: bøtte med grønnsepe og klut, og å sette i gang. De 2 teknikerne som kom på jobb senere fikk samme oppgaven. Jorunn Ulriksen og jeg jobbet non stop, og «heldigvis» var det svært få kunder i apoteket etter hendelsen, både før og etter vaktskiftet. Her ble det å få mest mulig sot bort fra samtlige gjenstander, bord og hyller i officinet og skranken. Gulvvask, bl a. Personalet på vaskerommet, Astrid Kroken, var en av dem som ble hardt skadet, og var følgelig på sykehus. Men – annen etasje, åstedet for eksplosjonen, måtte besees. Det var et trist syn. Den grundige oppussingen som ble foretatt av apoteker Rørhus, etter overtagelsen av apoteket i 1966, så mest ut som en ruin, UTBRENT. Apotekets vaktrom, den gang det var ambulerende vakt, var selvfølgelig også utbrent. Det hadde ikke spilt så stor rolle for «dagens» vaktfunksjon, men det elektriske anlegget og derav vaktklokken – dvs klokken kunder ringte på ved apotekets inngangsdør – var selvfølgelig også brent. Ved endring av vaktfunksjonen var ledninger forlenget ned til første etasje. Ingen vaktklokke. Det var heller ikke, på det tidspunktet, installert sikkerhetsalarm i apoteket. Denne kom et par måneder senere. Det ble ingen travel vakt slik vi var vant til, men det kom atskillige bestillinger på infusjonsvæsker fra Betanien. Jeg lovet det til neste morgen, da jeg selv skulle gå av vakt. Da var det å ringe til vaktmesteren på NMD i Natlandsveien, og forberede ham på mitt ærrend morgenen etter. Han var alltid velvilligheten selv, og hadde fått med seg hendelsen på Svaneapoteket om formiddagen. Kvelden kom, teknikerne gikk kl 21 og kl 23, etter atskillige vaskebøtter. Det ble en heller tung vaktnatt: oppe mot bakplassen var alt åpent og enkelt å komme seg inn gjennom utblåste vinduer. Jeg følte en utrygg sikkerhets situasjon. På den tiden hadde vi ett barn, Sven-Erik var på landet med mine foreldre. Min ektefelle var imidlertid i byen, og hadde selvfølgelig vært og sett på alt som hadde skjedd. Godt over midnatt ringte jeg ham og ba ham komme til apoteket slik at vi var 2 tilstede. Vaktrommet, i 1. etasje bak apotekerens kontor, hadde en sengebenk for oss farmasøyter. Steinhard og ganske guffen, men skulle gjøre nytten for natten på vakt. En sov jo ikke særlig godt på vakt likevel. Reinert kom, han fikk legge seg mens jeg hadde litt mer å gjøre. Før jeg kunne tenke på hvile måtte jeg løse problemet med eventuelle kunder som kunne ringe på. Jeg ringte politiet og ba dem om hjelp, de var meget velvillige. Løsningen ble: jeg laget en plakat som jeg festet på utsiden av vaktluken i inngangsdøren, med anmodning å kontakte Politistasjonen. De ville ringe meg og gi beskjed om kunde som trengte hjelp/medisin. Så kunne jeg forsøke å få noen timer på ryggen ved siden av min mann. Men akk – sengen var så smal at jeg endte på gulvet noen ganger. Det var bare å komme seg ut i officinet igjen. Det ble som avtalt vaktskift kl 09, og vår kollega var, mildt sagt, sjeleglad for å ha byttet den vakten! Reinert hadde hentet bilen vår, og med den, en stor VW-«buss», dro vi til NMD med lang bestillingsliste. Vi fylte omtrent hele gulvet i VW-en. Væskene ble levert på Betanien, (den gang Haukeland Sykehus’ Brannskadeavdeling). Etter avlevering av væskene spurte jeg om det var mulig å hilse på mine skadde kolleger og medarbeidere. De tre som var hardest skadde lå på eget rom. Det var en sjokkerende og trist syn. Jeg kjente dem ikke igjen. Ansiktene var fullstendig forandret og svært oppblåste. Selv om Brannskadeavdelingen mottok alvorlig skadde, hadde de ikke nedkjølingsutstyr for pasientene, på den tiden. Det ble svært tungt og varmt for de skadde med utetemperaturer den påfølgende uken på 25 – 30C. Senere utpå høsten, når venner og kolleger kunne besøke 2 av de 3 skadde, var det nesten alltid fullt på rommet. Det var som Bergen krets (Hordaland og Sogn og Fjordane Krets av Norges Farmaceutiske Forening) hadde medlemsmøter mange ganger i uken. Vi var jo ikke så mange lokale bergens-medlemmer på den tiden. Dette er slik jeg husker hendelsene fra 26. juli, 1969, og tiden etter dette. Bergen, 23.april, 2019. Britt Palnir Nagelgaard

Litteratur

• Bergens Tidende; «Åtte på sykehus etter jodbensin eksplosjon på Svaneapoteket», 28.07.1969
• Bergens Tidende; «Eksplosjonsårsak ukjent, men jodbensinen lekket ut» 29.07.1969
• Bergens Tidende; «Apotekeksplosjon kostet menneskeliv», 16.08.1969
• Rødland, Kjartan; Quantum Satis, Svaneapoteket i Bergen 1595-1995, Bergen 1995, ISBN 82-514-0474-6