View source for Apotekvisitator

Apotekvisitator er en farmasøyt som er ansatt for å ha tilsyn med apotek. En visitator er person som foretar visitasjon, særlig person som på vegne av offentlig myndighet, selskap e.l. foretar ransaking eller undersøkelse av gods, personer eller regnskap. Å visitere betyr undersøkelse, ransaking i henhold til regelverk.
{{sitat|Apotekvisitator har at paase, at de til et apotek stillede fordringer er opfyldt. A. er i Norge vedk. embedslæge, der visiterer aarlig, samt en af medicinaldirektøren antaget farmaceutisk uddannet mand, er visiterer sjeldnere, men over det hele land.|}}

==Historie==
[[Salernoediktet]] fastslo apotekervesenets funksjoner, og brukte betegnelsen apotek for forretninger der droger og bruksferdige legemidler ble solgt og oppbevart. Edsvorne embetsmenn skulle visitere apotekene som ikke måtte eies eller ledes av leger. Ved ed måtte apotekeren (kalt confectionariis) forplikte seg til å fremstille legemidler nøyaktig etter de anvisninger som var gitt av Salernoskolen. Det ble fastsatt offentlige medisinaltakster som apotekene måtte følge. Apotek måtte bare opprettes i de større byene.

Norge
Bestemmelser om offentlig visitasjon av apotek er like gammel som det ordnete apotekvesen. Den eldste bevarte beskrivelse av en norsk apotekvisitasjon er datert 1692 I Trondheim. Den tradisjonelle visitasjonen av norske apotek foregikk. ved embetslegen. En mente at dette var faglig utilfredsstillende, så et ønske om en egen farmasøytisk utdannet visitator ble fremsatt av Medisinalkommisjonen av 1834.

Fra gammelt av hang det noe mystisk over apotekerfaget. Ved utlevering av medisiner fikk man ingen informasjon om innholdet i medisinene, noe som gjorde at folk var bekymret for at apotekerne skulle lure dem med «falske» medisiner. I tillegg var utvalget ved apotekene gjerne dårlig, legemidlene ofte gamle og prisene helt urimelige. Pasienter i det ganske land ytret misnøye over upålitelige apotekere, mens legene klaget over misligheter ved apotekene og over at apotekerne opptrådte som leger. Misnøyen førte til at Danmark-Norges første apoteklov ble innført i 1672. I Norge ble loven gjeldende helt fram til 1909.

Etter loven skulle apotekene visiteres hvert år og apotekeren måtte bære fram alt av varer og medikamenter for en visitator, som kontrollerte at ingen av varene var «udøgdig, forliggen, gammel oc forgiemt». Men mer enn i den lovpålagte kontrollen lå det kvalitetsgaranti i at apotekeren hadde en tilstrekkelig romslig økonomi til å kunne handle med varer «af beste Qvalitet og i ønskelig Mængde». For å unngå enhver fristelse til bedrageri var apotekerne sikret en potensiell høy avanse gjennom lovfestet rett til handel med vin, urter, krydderier og andre eksotiske varer som parfyme og sennep. I tillegg var antallet apotek i hver by regulert gjennom tildeling av apotekerprivilegier.

==Spesialisering og profesjonalisering==
Apotekertjenesten var i hovedsak en del av helsevesenet og som sådan underlagt Helsedirektørens overordnede tilsyn, og dermed også fylkeslegens og den offentlige leges praktiske ditto. Men den løpende kontroll skjedde i stor grad i regi av farmasøyter. Slik hadde det også vært så lenge Norge hadde hatt en medisinalforvaltning (siden 1809). Etter 1945 kom der et eget apotekerkontor i Helsedirektoratet, ledet av en farmasøyt. Han fikk tittelen byråsjef, fra 1965 overapoteker. Det var dette kontor som utøvet tilsynet, og i stor grad uten at Helsedirektøren blandet seg særlig inn. Tilsynet ble i stor grad utøvet av farmasiutdannede apotekvisitatorer. Da komiteen kom med sin innstilling (1957) var der to slike visitatorer i direktoratet. Komiteen mente det var altfor lite; den ene av de to var dessuten mest opptatt med analysearbeid utført ved Statens farmakopélaboratorium eller Spesialitetskontrollens laboratorium. Komiteen ville ha tre nye visitatorer. Den fikk ikke sitt ønske oppfylt. Antallet var stadig to i 1960; i 1965 var det tre – nå kalt apotekinspektører – og i 1970 fire. Inspektørene ble litt før vår periodes start omdøpt til legemiddelinspektører; der var fortsatt fire av dem i 1994. Men selv om antallet kontrollører var lite i forhold til oppgavens størrelse var kontrollørene, og selvsagt overapotekeren, et uttrykk for at farmasien i betydelig grad var blitt en egen fagstyrt sektor. Den utgjorde et slags apotekstyre, eller etter hvert, et farmasøytstyre. Det hadde bidratt til denne utviklingen at farmasien fra 1931 (lov om apotekereksamen var vedtatt i 1923) ble et akademisk yrke.

==Litteratur==
* Berg, Ole; Spesialisering og profesjonalisering En beretning om den sivile norske helseforvaltnings utvikling fra 1809 til 2009 Del 2: 1983–1994 – Den nye helseforvaltning vokser frem, akkompagnert av dragkampen mellom departement og direktorat

==Eksterne lenker==
* Helsetilsynet

[[Category:Apotek]]
[[Category:Terminologi]]