Reseptur

Arbeid i resepturen på Svaneapoteket i Bergen før ombygging på 1960-tallet
Foto: Ukjent

Den delen av resepturen på Svaneapoteket i Bergen som ble brukt til signering, taksering og kontroll av resepter etter den første ombyggingnen
Foto: Nina Aldin Thune

Apoteket hadde fortsatt en reseptur som kunne lage for det meste salver, hudvann og hostesafter etter resepter utskrevet av legen til den enkelte kunde
Foto: Ukjent

Etter den sisten ombyggingen fikk Svaneapoteket i Bergen en direktereseptur der signering, taksering og kontroll foregår mens kunden ser på. All fremstilling ble flyttet til et nytt laboratorium.
Foto: Nina Aldin Thune

Reseptur er den delen av et apotek hvor legemidler på resept lages i stand. Opprinnelig var det en bakreseptur der arbeidet foregikk mens kunden ventet eller kom tilbake etter en tid, men på slutten av det 20-århundre ble det vanlig med en direktereseptur der arbeidet foregår mens kunden står og ser på.

	Tilberedning av legemidler etter resept foregikk ved det solide og håndverksmessige utførte resepturbord, hvis skjønneste pryd ofte besto i en såkalt oppsats som vekter, spatler, sakser o.l.var opphengt i. Morteren, som jo til alle tider har vært symbolet på apotekerhåndverket, finnes i alle størrelser og utførelser.

Historie

Tidlige ble alle legemidler fremstilt i apoteket, men etterhvert overtok industrien mer og mer. Samtidig ble kravene til produksjon strengere og strengere. Ifølge lov om drift av apotek fra 1963 hadde apoteket plikt til å levere de legemidlene som forlangtes. Apoteket måtte da lage de preparatene som hadde kort holdbarhet eller en så spesiell sammensetning at de ikke ble fremstillt sentralt.

På 1990-tallet utgjorde det en svært liten del av det arbeidet som ble utført i apoteket. En del apotek hadde en liten reseptur til fremstilling av preparat spesielt foreskrevet til kunden. Dette kalles magistrell tilberedning, og ble utført etter legens oppskrift. I mange apotek ble dette etterhvert utført i laboratoriet Etter at den nye apotekloven ble satt i verk er det tilstrekkelig å ha en avtale om tilberedning med et annet apotek eller grossist, noe som ofte betyr lang ventetid for kunden.

Resepturen ble også brukt til å signere, taksere, finne frem og kontrollere industriellt fremstillte legemiddel, en såkalt bakreseptur. Dette foregikk mens kunden ventet i offisinet.

I løpet av 1990-tallet ble rekke apotek bygd om fra bakreseptur til direktereseptur, hvor resepten blir ekspedert mens kunden venter ved kassen. Noen apotek, spesielt de som ble nybygget fikk direktereseptur før de ble kjedeapotek, men etter at kjedene overtok mange apotek og etablerte en rekke nye, ble dette en vanlig. Nå er ofte flere direkteresepturkasser plassert i en halvsirkel som skiller publikumsavdelingen fra resten av apoteket. Farmasøytkontrollen kan finne sted inne i lokalet, men siden kunden venter, har farmasøyten en mulighet til å snakke med kunden eller be apotekteknikere formidle informasjon. Farmasøytkontrollen kan og foregå ved at farmasøyten kommer fram til kassen.

Resepturen i historien

Cito reseptur for fremstilling av legemiddel foreskrevet for den enkelte kunde Foto: Nina Aldin Thune   Datamaskinen og program for resepthåndtering Foto: Nina Aldin Thune   Redskaper brukt i reseptur fra Norsk Farmasihistorisk Museum Foto: Nina Aldin Thune

Litteratur

• Thomassen, May-Linn; Farmasøyten og kunden i direktereseptur Hovedoppgave i farmasi ved UiO 2005