Mandragora officinarum

Farmasihistorie fagwiki
(Omdirigert fra Alrune)
Hopp til: navigasjon, søk
Mandragora officinarum
Alrune.jpg
Alrunerøtter
Norsknavn:  Alrune
Vitenskapsnavn:  Mandragora
Overgrupper: søtvierfamilien,
Solanales,
blomsterplanter
Artstall:  4
Utbredelse:  Middelhavslandenen, Sentral-Asia, Himalaya
Habitat:  Brakkmark
Arter:  M. officinarum

M. autumnalis
M. turcomanica
M. caulescens



Mandragora officinarum, norsk Alrune er en plante i søtvierfamilien. I likhet med mange andre planter i søtvierfamilien inneholder alrunen atropin, hyoscyamin og andre svært giftige alkaloider. Planten er derfor siden oldtiden blitt brukt til Anestesi|bedøvelsesmiddel.

Rotens form

Mannlig og kvinnlig utgave slik en tenkte seg fra Ortus santatis 1486
Innsamling], bilde fra 1500-tallet
Alrune i Dioskorides'
De materia medica
Mandragora fra 15-talls manuskriptet Tacuinum Sanitatis.
Tegning fra Tidskriftet Naturen 1887

Roten til alrunen ligner på et lite menneske, og dette er antakelig noe av grunnen til at planten er tillagt magiske egenskaper. Over jorda sitter en krans med store blad. Fra denne kransen kommer blomstene, som seinere utvikler seg til bær.

Menneskesjel

Man antok at det bodde en menneskesjel i alruneroten fordi den med litt fantasi kan ligne på et menneske, den hadde både en mannlig og en kvinnelig utgave. Den skal ha virket på en hemmelighetsfull måte på kroppen som et atrodisiacum.

De beste eksemplarene spiret på galgebakkene, og frøene skulle stamme fra de mannlige hengtes sed. Å ta opp roten skulle være svært risikabelt da røttene i det øyeblikk de slapp jorden utstøtte et så hjerteskjærende skrik at alle som hørte det døde.

Innsamling

Fra Der Wiener Dioscurides Alruneroten blir holdt opp av Epinonia og tegnet mens Dioscorides beskriver den.

Når roten ble samlet inn brukte en hansker fordi sålenge roten hadde forbindelse med jorden var der giftige utstrålinger. En grov løs jorden rundt planten og bandt et rep rundt den. Den andre enden av repet ble bundet fast i halsbåndet til en hund som skulle vær skitten og utsultet. Så sprang en langt vekk, stappet voks i ørene og lokket hunden til seg med en godbit. Mandragoraen som ble rykket løs fra jorden utstøtte sitt fryktelige skrik og hunden stupte død i bakken. [1]

Slektninger

  • Mandragora autumnalis blomster om høsten og er litt mindre enn Mandragora officinarum. På grunn av sin mindre størrelse kalles Mandragora autumnalis for den kvinnelige alrune.
  • Mandragora turcomanica, er meget sjelden og vokser kun i visse områder i Tyrkia og Iran. Den har litt større frukter enn de andre.

Referanser

  1. Sverre,1982 s. 38


Litteratur

Eksterne lenker

Vi

Vi har flere bilder trykk på lenken:
Mandragora officinarum.

Commons

Commons har multimedia
for Mandragora officinarum.